Vi befinner oss i okkupasjonsleiren Ernesto Che Guevara utenfor byen Tangará. Ved veien har ca. 30 MST-familier (De Jordløses Bevegelse) satt opp sine telt. Kjører man langs veien ser man kilometer på kilometer med meterlange sukkerrør som strekker seg grønne og frodige. Bak en rosamalt port hvor det røde MST-flagget vaier i vinden, har de bodd de siste fire årene. Det er en konstant trafikk av lastebiler ved veien, som eksempelvis kan være lastet med proteinrike soyabønner som skal skipes til Norge og brukes i kraftfôr.
I nærheten ligger også Latin-Amerikas største sukkerfabrikk. Det ligger det en sterk lukt av råsukker i luften. Med sine store arealer har Brasil suverene fortrinn for produksjon av bioetanol. Sukkerrør trenger heller ingen videre spalting av stivelse i motsetning til mais som også brukes til å produsere bioetanol. Under klimakonferansen på Bali i 2007, hevdet Brasil at de med bioetanol hadde spart atmosfæren for utslipp av 670 mill. tonn karbondioksid. Dette har heller ikke kommet av seg selv. Da oljekrisen slo inn på 70-tallet bestemte daværende diktator Ernesto Geisel at Brasil skulle bli mer selvforsynt med drivstoff.
I 2016 er den årlige produksjonen beregnet til å nå 56 mrd. liter, hvilket vil si 2/3 av Brasils avlinger av sukkerrør. Samtidig presser ambisjonene om produksjon av biodrivstoff ut arealer som kan brukes til matproduksjon. Den framtidige etterspørselen for bioetanol er usikker, men det som er sikkert er at man i fremtiden med en voksende befolkning vil ha behov for å frigi flere arealer til matproduksjon.
MST-erne representerer et alternativt jordbruk som skal være selvforsynt og bærekraftig. Under mitt opphold i leiren blir jeg huset av Geraldo, en politisk engasjert MST-er med en sterk overbevisning om at de utfører en viktig kamp. Utenfor teltet hans i leiren har han plantet litt mais, maniok og gresskar som han kan spise. Hver måned arbeider han 26 dager på fazendaen (et stort gårdsbruk), som gir han en månedslønn på 200 reais (omkring 5200 norske kr.). Samtidig som de kjemper en kamp mot et landbruk hvor agrobuisnessen får regjere, erkjenner de at de ser seg nødt til å vare en del av systemet de kjemper mot.
En tidlig morgen er vi på en slags “agrotóxico”-safari sammen med Carmen, okkupasjonsleirens koordinatior. Med det første er det stille, men så hører vi et fly som letter. Vi kjører innover en skog av sukkerrør på alle kanter. Vi møter to arbeidere som holder på med å blande plantegift. De har en enkel form for beskyttelse med masker foran munnen og latekshansker. Jeg spør den ene arbeideren om hva slags gift han skal blande. Han ser på pakningen og trekker på skuldrene. Arbeidere ved fazendaene sier at den daglige kontakten med stoffene ikke er skadelige for dem. Likevel er det høye kreftstatistikker for folk som bor og jobber ved fazendaene.
Så hører vi flyet som er på vei tilbake for å fylle på mer plantegift. Et gult fly lander på en langstrakt slette med grus som utgjor rullebanen. Arbeiderne tar en slange som de fester til flyet, og pumper det fullt med giften. Giften spruter til alle kanter når arbeideren løsner slangen fra flyet.